Gulspurv

Når dompapen er oppbrukt som julefugl, følte jeg at gulspurven (Emberiza citrinella) kunne være en god erstatter. Dessverre har det blitt mindre av den de siste åra og det skyldes i hovedsak store endringer i jordbrukslandskapet. Gulspurven er en utprega vegetarianer og frøspiser, og den sees derfor ganske hyppig på foringsplasser om vinteren. Man kan også legge merke til at den liker seg på bakken, og reiret plasseres også alltid der.

Foto: Thor Østbye

Det er en ganske tydelig fargeforskjell på kjønn hos gulspurv, særlig i sommerdrakt. Hannen er merkbart skarpere gulfarga, og kontrasten mot det brune ellers i fjærdrakta gjør den til en svært vakker fugl. Gulspurven er utbredt over det meste av landet i låglandet og der det er kulturlandskap. I Nord-Norge er den imidlertid mer fåtallig.

Et anna kjent og karakteristisk trekk ved gulspurven, er sangen. Vi har hørt at den teller til syv, men det er en sannhet med modifikasjoner. Sangen består av flere korte toner, hvorav den siste blir dratt ut. Og da passer tallet syyyyyv bra. Men hører du godt etter så «teller» den svært ofte lenger enn til sju.

Gulspurven tilhører Buskspurvfamilien som er en svært artsrik familie med 329 arter i Amerika, Europa, Afrika og Asia, men mangler i Australia. Slekten Emberiza, som gulspurven tilhører, har 40 arter og 5 av de hekker i Norge. De andre artene i Norge er sivspurv, hortulan, dvergspurv og vierspurv. Sivspurv er vanlig nær vann og bekker, mens de tre andre er svært sjeldne og i ferd med å forsvinne som hekkefugler hos oss.

Så får vi håpe at gulspurven dukker opp på fugleneket ditt i jula og er med og skaper den gode julstemninga.

Foto: Thor Østbye

Tekst & foto: Hans Petter Kristoffersen & Thor Østbye