Lavskrike
Foto: Thor Østbye
Fuglekikking brer om seg, og stadig flere finner ut at det gir store naturopplevelser – med kikkert og kamera, og uten gevær.
De fleste starter med å fôre småfugl utenfor kjøkkenvinduet, og opplever gleden ved å studere artsmangfoldet som finnes der. Neste nivå er å reise litt rundt for å oppleve nye fuglearter.
Foto: Thor Østbye
For oss som bor i Norge blir det da sjølsagt interessant å reise til utlandet. I området rundt Middelhavet, for eksempel, er fuglefaunaen en god del annerledes enn her hjemme. Og enda mer eksotisk blir det om du reiser til andre kontinenter.
Men dette har også en motsatt effekt: Det vi ser på som vanlige fuglearter i Norge kan være beint fram eksotisk for fuglefolk fra sørligere breddegrader. En av disse artene er lavskrika (Perisoreus infaustus).
Nylig landa ei helt fersk fuglebok i postkassa mi. ”European Breeding Bird Atlas 2” bringer oppdaterte oversikter over alle Europas fuglearter, og med flotte utrbredelseskart for hver art. De nye kartene viser at lavskrikas utbredelsesområde begrenser seg til Russland, Finland Sverige og Norge – nord for den 60. breddegrad, på høyde med Oslo.
Lavskrika er altså totalt fraværende i resten av Europa, noe som gjør lavskrika til en svært ettertrakta art for fuglekikkere fra for eksempel Spania eller Storbritannia.
Lavskrike er imidlertid ingen vanlig fugl med stor utbredelse i Norge heller. Den har sin hovedutbredelse i barskogsområdene øst for Langfjella og videre oppover til og med Trøndelag. I tillegg finnes det en bestand i Pasvik i Finnmark.
Foto: Thor Østby
Jeg vil tro at mange som har hytte i de øvre skogområdene mot fjellet har opplevd å se denne vakre fuglen. I motsetning til sin nære slektning nøtteskrika, er nemlig lavskrika svært lite sky. Mange ganger har jeg opplevd at lavskrika plutselig dukker opp så snart jeg har satt meg ned for å fortære min medbrakt matpakke. Lavskrika er veldig nysgjerrig, og kommer gjerne i små flokker på 2-3 individer – og den sier slett ikke nei takk til en liten matbit.
Lavskrika er svært stasjonær, den er nokså bofast, og trekker ikke ut av sine hekkeområder. Lavskrika er dessuten en ivrig hamstrer av mat. Og dette er noe av grunnen til at den er så stasjonær og stedbundet hele året: Lavskrika er avhengig av å finne igjen all maten den har samla opp.
Den norske lavskrike-bestanden er imidlertid relativt liten sammenlignet med Sverige og Finland. De siste estimatene til Norsk ornitologisk forening (NOF) forteller oss at det hekker et sted mellom 2500 og 10 000 lavskrike-par i Norge, mens det i Sverige er over 50 000 hekkende par.
Bestanden i Norge har vært relativt stabil de siste tiåra, mens den i Sverige har gått en god del tilbake. Den svenske lavskrikas tilbakegang tilskrives skogbruket, som er mye mer intensivt der enn her, samt at norske lavskriker hovedsakelig hekker i et høydelag som ligger over der skogsdrift er mest utbredt.
Lavskrika legger egg ganske tidlig, gjerne allerede i mars, og reiret plasseres ofte tett inntil stammen til ei gran eller furu, og fôres godt med lav og dun.
Neste gang du befinner deg innafor lavskrikas utbredelsesområde er det bare å holde ører og øyne åpne. Kanskje får du muligheten til å oppleve denne fargerike og vakre fuglen.
Tekst og foto: Hans Petter Kristoffersen & Thor Østbye